søndag 4. desember 2016

Leif GW. Persson



Leif GW Persson har sin egen hjemmeside, der de spesielt interesserte kan lese seg til langt mer om den mannen som er en kontroversiell superkjendis i Sverige; også kjent av alle som leser krim i Norge, og av TV-tittere som ser SVTs program "Veckans Brott". På hjemmesiden kan du bla. lese hans kronikker med stort utbytte. Men du trenger selvsagt ikke være enig med ham.
På TV ser han ut som om produceren nettopp har vekket ham fra middagsluren, for deretter å ha plassert hans omfattende legeme utflytende i en stol. Han kan virke litt matlei der han han halvt ligger, men skinnet bedrar, - mannen er klinkende klar i topplokket.
Du kan også lese et godt intervju med ham, som sto på trykk i Dagbladets Magasinet, HER.

Jeg har tidligere lest hans debutroman Grisfesten og sett TV-serien Den fjärde mannen.
Nå er sengelektyren Den døende detektiven. Og vi kan trygt fastslå at det er en grunn til at Leif GW Persson er en av Skandinavias mest lest leste forfattere.

PS. Initialene "GW" betyr forresten ingenting. De la han til tidlig i sin skribentkarriere, da han ble forvekslet med en annen Leif Persson, med bilde av den andre tilogmed. Det ville jo ikke den vordende krimforfatter ha noe av.

onsdag 23. mars 2016

Litterær påske-quiz






1) Hva er miss Marples fornavn?
2) Hvem skrev om politimannen Maigret?
3) Hvilket ektepar skrev om Martin Beck & Co.?
4) Hva heter Frederick Forsyths mest kjente spenningsroman?
5) Hva var den opprinnelige tittelen på Agatha Christies kriminalroman Og dermed var det ingen?
6) Hvor vokste Harry Hole opp?
7) Hvem skrev om Nero Wolfe?
8) Hvilket land kommer Poirot egentlig fra?
9) Hva heter munken/detektiven i Rosens navn?
10) Hvem har skrevet romanen Frøken Smillas fornemmelse for sne?


11) Hvilke to norske forfattere lanserte i sin tid et forlagsstunt, som førte til at vi i dag har noe som kalles "påskekrim"?
12) Hvem skrev det kjente diktet "Ischariot"?
13) Hva kalles Langfredag på engelsk?
14) Hvem sa: "Jeg kan motstå alt, unntatt fristelser."
15) Hvem skrev Syk kjærlihet ?
16) Hvem har skapt tegneserien Pondus?
17) Hvilken bok er Francis Ford Coppolas film Apokalypse. Nå! løselig basert på'
18) Hvem skrev grøsseren Rosemary's baby?
19) Hvilken kjent forfatter hadde en rolle i komedien Mord med døden til følge?
20) I år er det 50 år siden den første boka om Morgan Kane utkom. Hva het forfatteren?


SVARENE finner du HER.











onsdag 16. mars 2016

Dipsolitteraten intervjuer Nils Nordberg om litteratur


Idag intervjuer jeg Norges fremste ekspert på krim-litteratur; Nils Nordberg. Han er oversetter, manusforfatter, redaktør av et utall antologier, Rivertonklubbens formann, tidligere sjef for NRKs Radioteater og en glimrende guide for lesere av krim/spenning.
Første gangen offentligheten ble kjent med navnet, var da han som ung mann gikk seirende ut av den populære programposten "Kvitt eller dobbelt". Temaet var Sherlock Holmes.
Nå er han visstnok "pensjonist". Det har tydeligvis ikke lagt noen demper på hans arbeidskapasitet. 
 
(En reprise fra 2011.)



(Den Nordbergske lesekroken.)

1. Nils Nordberg, hvordan er det å være pensjonist? Hektisk ?



Så pass at det har tatt meg over en måned å svare på dette. Joda, jeg har litt å gjøre - har lest inn sju lydbøker i år og diverse dokumentarfilmer, skrevet noen artikler... Og nå holder jeg på med en ny oppsetning for Radioteatret, en dramatisering av Kurt Austs "Vredens dag", som blir påskekrim i NRK radio neste år. Men unner meg å ligge utpå, ha tid til familie, se filmer, lese bøker og drive dank.

2. Hvorfor har du ikke skrevet en biografi om Sir Arthur Conan Doyle ? (Om noen skulle ha forutsetninger for det, er det vel deg.)

Ingen har spurt meg. Dessuten finnes det så mange bra, fra John Dickson Carrs "The Life of Sir Arthur Conan Doyle" og oppover, har vel en åtte-ni stykker og det er langt fra alle. De er på engelsk selvsagt; jeg vet ikke om en Conan Doyle-biografi på norsk ville ha et stort nok publikum.

3. Fortell litt om din private boksamling.

Oi. Jeg vet ikke en gang hvor mange bøker jeg har, kanskje opp mot 10.000 med smått og stort, fordelt på alle husets rom. Bøker har en tendens til å komme av seg selv, og så er jeg nok i tillegg biblioman og har mange interesser. Mye krim, selvsagt, både norsk og utenlandsk, true crime, skjønnlitteratur, både nye og klassikere, historie, litteratur- og kulturhistorie, religionshistorie, tegneserier, teater og film (har en samling på over 6000 film- og TV-titler), mediehistorie, biografier, naturvitenskap - særlig astronomi, tre hyller humorbøker, visebøker... Leksika også, men med nettet så blir ikke de så ofte brukt lenger. Og så er jeg veldig svak for små bøker om kuriosa. De siste årene har jeg kjøpt alt for mange bøker fra The Folio Society, bare fordi de er så nydelig håndverk - et delvis forsømt kapittel i dagens bokproduksjon, jeg hater f.eks. bøker som ender med 12 blanke sider.

4. Var Sherlock Holmes den første “anti-helten” ? (Jeg tenker på hans manglende dametekke, og hans periodiske henfallenhet til narkotika.)

De første antiheltene var vel helst de lovløse, berømte tjuer og landeveisrøvere som Dick Turpin og Gjest Baardsen. De var populære som folkelige opprørere mot sin tids autoritære myndigheter og grådige oligarker. Holmes er eksentrisk, asosial, og noe av en bohem, men det var nok heller med til å styrke hans status som helt og unntaksmenneske. Det var ikke mange brister i hans panser. Manglet han dametekke? Ikke ifølge The Adventuresses of Sherlock Holmes, den største foreningen for kvinnelige sherlockianere! Kvinnene som dukker opp i historiene virker heller ikke som de anser som håpløs. Han var skeptisk til kvinner, ikke fordi han mislikte dem, men fordi de representerte et følelsesliv han ikke kunne gi seg hen til. Det ville virke forstyrrende på hans logiske evne, mente han. Dette har ikke hindret andre forfattere enn ACD i berike livet hans med en rekke dameaffærer.

5. Har du en plausibel forklaring på at en rasjonell mann som Conan Doyle ble tilhenger av spiritismen ?


Conan Doyle var nok ikke en så rasjonell mann som Holmes, eller som han selv ønsket å være. Han var en frafallen katolikk på søken etter noe han kunne tro på, og begynte tidlig å interessere seg for såkalt "psykisk forskning", kanskje fordi det hadde et skjær av vitenskapelighet over seg. Men det var 1. verdenskrig med sitt enorme tap av menneskeliv - han mistet selv en sønn - som gjorde ham til troende spiritist. Spiritismen var for ham noe som kunne bevises, gjennom medier, målinger og forskning. I spiritismen ligger det dessuten en dyp nostalgi for det som er forsvunnet eller i ferd med å bli borte, og som så mange mennesker følte Doyle seg ukomfortabel i den nye tid.

6. Er det en spesiell bok eller et forfatterskap du vil trekke frem fra glemselen ?

Blant krimforfattere: Ross Macdonald, hans hustru Margaret Millar, og Ed MacBain, som på 1950-60-tallet var blant de fremste i USA og skrev en rekke glimrende bøker. Jeg synes fortsatt McBains romaner fra denne tiden overgår det meste av det som skrives av politiromaner. Millar er stadig uovertruffen når det gjelder psyskologisk spenning, og både hun og Macdonald, som har skapt den fremste arving til Philip Marlowe, Lew Archer, laget gispende avsløringer. Ofte er oppklaringen i krimromaner nå blitt nærmest likegyldig. La meg ta med Hillary Waugh også, som har skrevet et par av tidenes beste politiromaner. Og så John Dickson Carr, ujevn men på sitt beste makeløs, og Simenon. Og Dan Turèlls serie om Den navnløse, bøkene for alle som elsker København Noir. Det er blitt et problem at den klassiske krimmen ikke lenger blir utgitt, markedet er helt overtatt av nye forfattere, som litt for ofte tror de er originale. Og anmeldelsene preges for ofte av at kritikerne har ringe kjennskap til krimbøker skrevet før 1990.

7. Har folk fortsatt et nært forhold til noe så “gammaldags” som Radioteatret ?

Ja. Akkurat hvor høye lyttertallene på krimseriene er nå, etter at P1 av ubegripelige grunner flyttet dem fra lørdag til søndag (men fortsatt lot sendingene kollidere med sporten vinterstid), vet jeg ikke, men jeg vil tro at det stadig er noen hundre tusen som hører på hver sending. For øvrig tar jeg dyp avstand fra at Radioteatret skulle være "gammaldags". Hørespillet er ca. 85 år - filmen er over 100, teatret 2500 år, men jeg tror ingen ville falle på å si at de sistnevnte genrene er gammeldagse. Hørespillet har to problemer: Den ene at så mange tror at de meste populære seriene, som 50 år gamle Dickie Dick Dickens, laget da radioen ennå var konge, er og blir det ultimate, og har hørt lite av det som er laget i ettertid. Det andre er at NRK Radioteatret, som er den eneste institusjon i Norge som lager hørespill, har så redusjerte budsjetter at det blir produsert alt for lite nytt, og må sende eldre stykker og serier om og om igjen. Men jeg våger påstanden at et hørespill produsert i 2011 er like up to date og forskjellig fra det som ble laget i 1961 som filmer fra de samme årene.

8. Kan du nevne et par utenlandske favoritt-forfattere ?

Se svaret på spm. 6. Dessuten selvsagt klassikere som Hammett og Chandler. Blant aktive forfattere slike som Philip Kerr, særlig hans bøker om Bernie Gunther, Alan Furst, som skriver Graham Greene-aktige thrillere, og polakken Marek Krajewski med sin Breslau-serie. Det slår meg at alle disse tre skriver bøker som foregår i første halvdel av forrige århundre. Det har vel noe med alderen å gjøre, og at den moderne krimmen gir meg en lengsel mot det fortidige. Men la meg også ta med John le Carré, Minette Walters, Denise Mina og gode gamle P.D. James.

9. Hvem er Norges mest undervurderte forfatter ?

Jeg holdt på å si Øvre Richter Frich, men han får nok ta skylden for det selv - han er til tider helt uspiselig i dag, selv om han neppe var mere ekstrem enn de fleste andre på den tiden. Ellers har jeg ingen opplagt kandidat her. Derimot finnes det nok en hel del som er overvurderte.

10. Hva gjør man i Rivertonklubben ?

Først og fremst: Utdeler Rivertonprisen "Den gyldne revolver" til årets beste norske krim. Og dessuten: Arbeider for å opprette et norsk kriminalbibliotek på Litteraturhuset, med en gedigen Riverton-samling som utgangspunkt. Og ellers, har medlemsmøter, gjerne med en gjest som har nyttig, relevant og interessant stoff å fortelle om, politifolk for eksempel. Vi har også hatt et par åpne møter og vil prøve å få til flere slike.

11. Hva mener du om hjem uten bøker ?

Der ville jeg ikke ha bodd.

12. Krimsjangeren har opplevd en enorm oppmerksomhet. “Alle” skriver nå krim. Vil ikke det si at det utgis veldig mye dårlig ?

Nei, ikke veldig mye dårlig. Men kanskje litt for mye som er likegyldig, halvgodt, språklig flatt, ikke skikkelig gjennomarbeidet. Forlagene virker iblant litt for ivrige etter pumpe ut "den nye Jo Nesbø".


13. Hvordan forklarer du Jo Nesbøs voldsomme salgstall både her hjemme og i utlandet ?

Noe utførlig svar kan jeg ikke gi, men skal prøve meg: Han hadde en knallstart, har et naturlig fortellertalent, skriver godt, gjør grundig research, har god driv og mer originale oppslag enn de fleste. Han lager veldig gode plot; den eneste svakheten er at han fristes til å gi historien en ekstra veiv etter side 400, som en i blant kan føle den ikke trenger. Så har han jo en gjennomgangsfigur som hele tiden holder leseren i ånde ved å balansere på katastrofens rand fra bok til bok. Og Nesbø, trass i sin tydelige norske identitet, er vel den som skriver mest "amerikansk" av de norske krimforfatterne, i hvert fall mest talentfullt. Bøkene hans er eksotiske for utlendinger, men samtidig kan de kjenne seg igjen i dem. Og så er han et eksempel på at "nothing succeeds like success". Når en snakker om norsk krim dukker hans navn opp først, det er ham alle "må lese". Det blir litt som med Agatha Christie, uten sammenligning for øvrig.


Nils Nordbergs hjemmekontor.

mandag 14. mars 2016

Å, de lange setningene!

(En reprise fra 2009.)
 
 

Da forfatterne tok i bruk PC’ens tekstbehandlingsprogram var det mange som mente at det ville resultere i langt flere tjukke bøker med laaange setninger. Jeg vet ikke om det stemmer, man skrev fryktelig langt før også. Dostojevskij og Proust skrev for hånd, - jeg sier ikke mer.
Men Word ga oss muligheten til lettere å stryke, klippe ut og lime inn. En skulle tro det innbød til strammere redigering, men det er sannelig ikke alltid tilfelle.
Stieg Larssons Millenium-trilogi er et godt eksempel på bøker som nærmest trygler om redigeringshjelp. Hver bok er på seks-, syvhundre sider, og det er rett og slett for mye av det gode for spenningsbøker. Jeg tror man med fordel kunne ha skåret dem ned til det halve. Men det var kanskje aldri aktuelt å redigere bøkene, siden forfatteren døde så plutselig.
I sommer leste jeg Jenta som lekte med ilden. Da oppdaget jeg at boka kunne skumleses, uten at det hadde noe å si for leseopplevelsen. Det var først ved de siste hundre sidene at jeg trengte å lese setning for setning, men det var pga at det ble så meningsløst mange navn å holde rede på, og ikke pga at teksten var intellektuelt krevende.
En som derimot krever noe av sine lesere, er Cladio Magris i romanen I blinde. Det er en roman av normal lengde, 330 sider, men med påfallende lange setninger. Her kommer ett eksempel:

“Så det helvetes oppstyret på Island var det du selv som hadde pønsket ut, av kjærlighet til de skabbete fillefransene med engelsk syke, uten at noen rakte deg en hjelpende hånd for å velte Hans Majestes orden over ende, ikke sant, så du bare spyttet uten å tenke over at du sto på geledd med de andre for å høre talen til den nye fengselsdirektøren” - og så hvinte det i den nihalede katten- “så du kan ikke kjenne igjen det kommunisttrynet, har aldri sett ham for dine øyne før, og spark og stokkeslag - “så du er altså ikke en spion, en forræder som har kommet hit for å sabotere, en som bare later som du er en kamerat, sabotere arbeidernes frie sosialistiske Jugoslavia, for du skulle vel aldri være et italiensk fascistsvin som vil ha tilbake Istria og Fiume” - og så hodet ned i do, eller løpe så fort du kan mellom rekkene av andre fanger, som skal slå deg så hardt de kan og brøle “Tito Partija, Tito Partija!” - men hvor kommer de fra, alle ropene, et slikt spetakkel, jeg hører ikke mer, hvem tilhører dette øret som er døvt, det er satt ut av spill, det må ha vært et stokkeslag, for var det noen som slo, må jo også noen ha blitt truffet, jeg eller en annen.

Claudio Magris er forøvrig Italias kandidat til Nobelprisen i litteratur. For ordens skyld; han skriver ikke på den måten igjennom hele boka. Det hender faktisk at han setter punktum.

fredag 11. mars 2016

Fra bok til film


The Imitation Game. I denne filmen stemmer alt: Skuespillerne, manus og regi. Det kan faktisk ikke gjøres bedre.
Benedict Cumberbatch spiller den meget intelligente, men asosiale, matematikeren Alan Turing, som under 2. verdenskrig var med og knekte tyskernes Enigma-kode.
Regien er ved norske Morten Tyldum. Manus er ved Graham Moore, som fikk en Oscar for jobben.

Filmen er basert på en bok av Andrew Hodges.

Hvis du ennå ikke har sett filmen, så gjør som meg: Gakk hen til ditt bibliotek og lån den!


---

onsdag 9. mars 2016

Litterær quiz: Hvem skrev?

Hvem skrev:

1) "En kort historie om nesten alt"
2) "Hannibal".
3) "Frankenstein".
4) "Molloy"
5) "En tid for alt".
6) "Casino Royale".
7) "Foucaults pendel".
8) "På St. Jørgen".
9) "Vi har ham nå".
10) "Møte ved milepælen".


Lykke til!

PS. Var dette for lett eller for vanskelig for deg ?
---

Møt forfatteren av Norsk etymologisk ordbok

(En reprise fra 2014 og et av mine mest leste innlegg.)

Med svensk mor, fransk-amerikansk far, oppvekst i Italia og studier i Frankrike, og med et barndomshjem der det ble snakket italiensk, engelsk, fransk og svensk i en salig blanding, virker det ikke som noen selvfølgelighet at man ender opp som økonom i den norske Riksrevisjonen. 
Med en slik språkforvirret bakgrunn synes det minst like sannsynlig at man forfatter en ordbok. 
Og ikke en hvilken som helst ordbok, men Norsk etymologisk ordbok. 
Ikke en murstein, men en Lecablokk av en bok på 1920 sider, og veiende to og halv kilo, som ble tildelt Brageprisen i 2013 (Åpen klasse), og dessuten ble liggende øverst på bokhandlernes betselgerlister i uke etter uke.

Idag intervjuer jeg Yann de Caprona.



(Foto: Helene Sofie Ramstad. Yann til høyre i bildet.)

Ville du ha skrevet "Norsk etymologisk ordbok", hvis du hadde visst at arbeidet kom til å ta 7 år?
Ikke sikkert, men skrivingen ble enda mer gøy enn jeg ante. Boken bare vokste og vokste, og jeg klarte ikke å stoppe utviklingen. Jeg ble glad for endelig å sette strek etter 7 år, samtidig ble det litt vemodig å komme til veis ende av en spennende reise.

Kan du si noe om selve arbeidsprosessen?
Først bestille alle relevante ordbøker og leksikon, så definere de ulike temaene, avgrense ordforrådet innen hvert tema ved hjelp av fagbøker, velge de beste forklaringene for etymologien, noen ganger be om hjelp for oversettelse fra språk som jeg behersker dårlig, finne relevante kulturelle og historiske fakta, og til slutt lese igjennom og sende teksten til korrektur. Det siste har min redaktør Nina Tandberg i Kagge forlag gjort med stor nøyaktighet og ikke minst tålmodighet, fordi min norsk ikke er perfekt.   

Hvorfor var det viktig at ordboken ble "tematisk ordnet" ?
Det var hele poenget med ordboka: å vise trender innen ulike temaer, å se utviklingen av ulike fag gjennom deres ordforråd. Det ble flere overraskelser underveis, som at mange ord innen det militære kommer fra fransk og italiensk, at flere norske sjøtermer er gjennom vikingene blitt lånt til fransk, at over 20 geografiske ord er hentet fra menneskekroppen, at noen norske og utenlandske fuglenavn kan knyttes til fornavn, og at flere ord innen gruvedrift og bearbeiding av metaller er lånt fra lavtysk og tysk.

Veldig mange fikk en bokpakke på to og en halv kilo under jueltreet ifjor.  Dette må både du og forlaget ha grublet på: Hva skyldes suksessen?
En ordbok leses sjelden fra perm til perm. Jeg har gjort det en gang: en islandsk-svensk ordbok. Og da lo jeg meg nesten ihjel av disse kreative islandske oversettelsene av fremmedord.
Ordbokens suksess viser stor nysgjerrighet hos nordmenn, og deres kjærlighet til eget språk. Dessuten tror jeg mange savnet en lettlest etymologisk ordbok. At jeg la til så mye kulturelle og historiske fakta kan også hatt en positiv virkning.

Fortell litt om din egen boksamling.
Jeg har 95 hyllemeter (!) fulle med bøker: 6 meter tegneserier, 3 meter barnebøker, 23 meter skjønnlitteratur, 4 meter kunstbøker, 12 meter reise - og fotobøker (inkl. flyfotobøker), 19 meter fagbøker og 28 meter ordbøker og leksikon.

Leser du selv skjønnlitteratur? Og tror du vi blir bedre mennesker av å lese romaner?
Jeg leser alt fra belgiske og franske tegneserier til fagbøker, særlig historie, og selvfølgelig romaner og noveller.
Litteratur hjelper mange, de fleste til å bli bedre mennesker, og noen til å bli dårligere mennesker - dessverre!

Har du et råd for oss som ønsker å lære nye språk?
Hopp i vannet! Man lærer ikke å svømme ved å stå på bryggekanten. For å lære et språk må man tørre å bruke det, selv om det blir mange ofte morsomme feil i begynnelsen. Men et problem i Norge er at man hører stort sett bare norsk og engelsk. Tysk, fransk, spansk, italiensk og øvrige språk er nesten fraværende i norske media og da får man lite impulser fra disse språkene.

Er det noen forfattere du vil trekke frem fra glemselen?
Mange fra 1900-tallet og som ikke er så kjente i Norge: Harry Martinson fra Sverige, Dino Buzzati og Italo Calvino fra Italia, Albert Cohen fra Frankrike, Ivo Andric fra Jugoslavia, Jorge Amado fra Brasil, Alejo Carpentier fra Cuba og den fortsatt aktive Raphaël Confiant fra Martinique.

På hvilken måte har utgivelsen av ordboken forandret ditt liv?
Jeg får mange henvendelser, alt fra spørsmål om å forklare et ord til å holde foredrag. Men heldigvis er det bare ordboka som er blitt litt kjendis, ikke jeg. Det er bra, fordi litt oppmerksomhet er hyggelig, mens mye er slitsomt.

Hvis vi tar en titt på journalistenes språk; er det mye slurv i dagens aviser?
Selvsagt er det endel slurv, men relativt lite når vi tenker på avisenes tidsfrister.

Språket vårt er i stadig forandring. Hva vil du si er den mest åpenbare tendensen vi kan spore i det norske språket, la oss si i de siste 50 år?
At lånene fra tysk, fransk og italiensk nesten har opphørt, mens dominansen fra engelsk bare blir større. Og at vi nå ofte beholder den engelske stavemåten, mens man tidligere fant en norsk måte å skrive ordene på. Interview ble intervju, mens juice forblir juice (mens svenskene skriver jos). På sikt vil det føre til at norsk stavemåte blir mer rotete. Anglifiseringen gjelder til og med egennavn: hvorfor har vi oversatt spansk Ciudad de México med Mexico City og ikke Mexico by? På norsk fjernsyn uttaler ofte nordmenn utenlandske familienavn, firmanavn og stedsnavn  på engelsk måte (som kan være helt håpløs). Det virker som engelsk er blitt synonymt med "utenlandsk".

(Omtrent halvparten av Yanns ordbøker.)




---







tirsdag 8. mars 2016

Sven Kærup Bjørneboe om forfatterjubileer



(En reprise fra 2010)


"Dauingers oppgave kan umulig være å holde liv i kjente og kjære nekrologforfattere, skriver Kærup Bjørneboe. Han er lei av forfatterjubileer allerede før Bjørnsonåret er kommet skikkelig i gang.
Bjørnson skal jubileres for full mugge. I ett år skal vår oppmerksomhet være rettet mot mannen på Aulestad under mottoet «Bjørnson for vår tid.»
Den samfunnsengasjerte Bjørnson, selve hans engasjement, er det vi skal feire - sies det. Forfatterskapet for øvrig, sakene han engasjerte seg i, mindre aktuelt.
Sant nok. BB's forfatterskap er omtrent like aktuelt i dag som fenomenet Al-Qaida og en mulig global økokatastrofe var i Kristiania ved århundreskiftet.
Skjønt, med to verdenskriger mellom vår tid og BB's samtid; med diverse folkemord; med utopiers fremvekst og fall; med et Europa på sotteseng og Vårherres definitive død, da kan det, muligens, være til trøst å bli minnet enda en gang om Bjørnsons børnetro? Hvem vet. Hans biograf Edvard Hoem vil gi oss svaret. Vi venter i spenning.
Dikter-jubileer styrker en nasjons identitet. En mann som Ibsen, han var en nasjonal identitetskaper av rang, sies det. Men når ble han dette? Først etter at utallige forskere og festtalere, hvis spesialitet alltid har vært å skape seg et trygt levebrød på trygt avdøde diktere, utropte han til en nasjonal størrelse. I takt med verdensberømmelsen. Om igjen og om igjen dette samme kulturoppgulpet om «de store», de samme anekdotene med variasjoner.
Pussig nok har norsk åndsliv fått rykte på seg utenlands for individualisme. Hvorfor? Antagelig fordi vår håndfull verdensberømtheter - Edv. Munch, Ibsen,. Hamsun - DE var individualister. Av den grunn måtte de rømme landet, og ble verdensberømte. Ikke mye nasjonal identitet hos dem, nei, ikke i utgangspunktet. De var grimme ællinger i dammen.
Et liv som grim ælling den gang kan neppe ha vært en nasjonalsport. Edv. Munch unnslapp såvidt sinnssykdom. En forfyllet Ibsen søkte reisestipend for «å lære det norske folk å tenke stort»; søknaden ble straks innvilget, landet ville bli kvitt ham.
100 og 150 års jubileer skal styrke interessen for forfatterskapet. Gjør de det? Etter Ibsen- jubileet kommer jeg aldri mer til å åpne en bok av Ibsen, enn si overvære skuespillerinners ungpikedrøm realisert i rollen som Nora på Nasjonal. Nok er nok. Jeg holder ham ansvarlig (med urette men likevel) for de drepende tonn godord under jubileet. Et steindødt forfatterskap, symbolisert ved brolagte Ibsen-sitater langs Karl Johan og Drammensveien. Ibsen i Andeby-utgave. Donalds konkurrent. «Kom og se! Vi i Andeby har fostret verdens største dikter, hans bevingede ord står å lese i stein i gatene våre.»

La gå. Jeg overdriver. Jeg bedriver vulgær-polemikk. Men jo eldre jeg blir desto større sans får jeg for vulgær-polemikk. Så mitt forslag lyder: Nedlegg Ibsen-senteret, bryt opp brosteinen, dropp nasjonalutgaven av Ibsens samlede (en potte hvor sugerørene står tett), fri oss fra dikterjubileene og frels oss fra det gode. Dauingers oppgave kan umulig være å holde liv i kjente og kjære nekrologforfattere.
Jubileet for kong Knut uten land, Hamsun-året i fjor, var lærerikt i den forstand at liket selv dukket opp og forstyrret festtaleriet. Hans påtrengende tilstedeværelse ødela stemningen. Vi skylder Hamsun takk for det.
Slikt søl risikerte vi ikke med Ibsen, enda mindre med Bjørnson. I Hamsuns tilfelle burde vi ventet femti år til, han er ikke uaktuell nok i forfatterskapet sitt, han nekter plent å la seg dytte ned i brosteinen. Både som person og forfatter en suspekt type, uegnet i nasjonal jubileumssammenheng.
V. Nabokov skrev en novelle, den handlet om omstreiferen som etter mange års elendighet vendte hjem til småbyen. Han hadde i sin tid fått publisert noen dikt. Idet han dukker opp på torvet og ordføreren er i ferd med å avduke en statue i bronse, byens store og dessverre avdøde dikter. Men Rocambole var altså ikke død. Festtalerne raser, dikteren kjeppjages.
Hamsun forblir en hard nøtt å knekke. Dersom noen skulle lykkes, stiger jo fanden selv opp av nøtta.
Han avskydde folk med mye rent mel i posen. Som den eneste av våre «store» nektet Hamsun å tilfredsstille lesernes behov for en moralsk garanti. Kan det være derfor de mange deltagerne i Hamsun-debatten så ofte snakker om «gåten Hamsun». I forsøket på å løse den, har hans biograf Kolloen endog hatt et drømmesyn, nesten for en åpenbaring å regne: Under arbeidet med det enorme Hamsun-stoffet (tredve hyllemeter, selv STASI blir smågutt) falt han i søvn, og så oppslukt var Kolloen at han i drømme med ett befant seg i samme seng som Hamsun.
Jeg tar reprise på dette, fordi Kolloen nå opptrer i egenskap av rikssynser på Hamsuns driftsliv; sist med en uttalelse om dikterens sado-masochistiske tilbøyeligheter (de nye brevene).
Hva biograf Kolloen IKKE sa noe om i intervjuet den gang, var Hamsuns reaksjon da han oppdaget selveste Kolloen der under dynen. Bygdedyret?
Tilbake til Bjørnson, en mann hvis skjebne og forfatterskapet egner seg perfekt til jubileum - motsatt Hamsun. 100 år etter sin død er BB's rykte så inderlig godt at vi kan mistenke ham for å ha satt det ut selv. Festtalere køer opp. Med hyppig opptreden i media har biograf Edvard Hoem allerede dannet lang kø ganske solo.
Noe må være galt med norsk opprørsånd når en forhenværende m-l-revolusjonær, Edvard Hoem, kan kreve vår oppmerksomhet ad BB's lidenskap i avholdssaken, hans forakt for diktere som drakk (Olaf Bull, August Strindberg), språkstriden, unionsspørsmålet, og hvorvidt BB virkelig hadde et kvinnfolk på si', osv. osv. For ikke å glemme «Hopp, hopp Karoline».
Jeg tar feil. Ikke sakene, ikke debattene, men BB's storhet, hans engasjement - evig aktuelt.
Jubileums-rusen må denne gang ha steget selv staten til hodet. Kulturminister Huitfeldt: «Kjære Bjørnson-venner. Norge er en ung nasjon. Derfor er det viktig å feire dem som var viktige for nasjonen vår» … og så blir hun profetisk: «I 2042 er det 100 år siden Dag Solstad ble født, da synes jeg vi skal feire ham, selv om tekstene hans da ikke vurderes som like relevante som i dag.»
En god idè. Men hvorfor ikke støpe Solstad i bronse med det samme? Hans engasjement er skapt for det. På med bronsen. Vi kan umulig vente til 2042. Han drar på årene, sikkert gebrekkelig her og der, også i engasjementet. De lærde strides jo om han fortsatt er maoist. Bronse vil stive ham opp. Så kan han gakke nedad Karl Johan i full mundur og skride over Ibsen-sitatene.
I kulturlivet drømmer mang en deltager om rollen som H.C. Andersens grimme ælling. Få er ekte. Riktignok skiller de seg ut i dammen, fetere og større enn de andre endene, så å si gigant-ender. På den måten blir dammen mindre, men svanene færre."

søndag 6. mars 2016

Joseph Roth på norsk















På vårt lokale bibliotek er Joseph Roths bøker naturlig nok plassert ved siden av Philip Roths. Den siste er, såvidt jeg vet, frisk og rask og meget populær. Joseph er derimot død og nesten glemt her til lands. Philip er representert med minst et dusin bøker, mens Joseph har to som vel snart havner i magasinet eller i container'n. Slik er det, sa Kurt Vonnegut i Slaktehus 5.
Jeg leste Joseph Roths desidert mest kjente roman "Radetskymarsjen" i min ungdom. Men jeg visste lite om ham og hans skjebne dengang. Nå vet jeg litt mer.
Bokvennen forlag utga i  2014 tre langnoveller i den lille boka "Legenden om den hellige drankeren". (Utvalg og oversettelse ved Stein Dahl Mathisen. Og boka har også et velskrevet, fyldig forord av Geir Pollen.)
Den jødiske forfatteren så tidlig hvilken vei det bar, da Hitler kom til makten. Og han hadde muligheten til å emigrere pga. sin framsynthet. Men hans skjebne ble allikevel bare tragisk. "Han drakk seg i hjel", som det så lettvint heter, bare 45 år gammel. Og døden må ha kommet som en befrielse, da han lå på det siste med delirium tremens. - Fallhøyden hadde vært stor for en mann som hadde vært en beundret og meget vellykket journalist og forfatter.


Det er prisverdig at så små forlag som Solum og Bokvennen tar vare på store, halvglemte forfatterskap.